Å bruke elevens særinteresser som motor for læring er et av de aller mest effektive verktøyene skolen har for elever med ekstrem kravunnvikelse (PDA). For å lykkes med dette, må skolen først og fremst snu om på den tradisjonelle forståelsen av hva disse interessene faktisk er.
Her er hvordan skolen konkret kan og bør bruke elevens interesser:
1. Forstå interessen som en "biologisk livbøye" (ikke en distraksjon)
I skolen blir ofte barns spesialinteresser sett på som distraksjoner fra det "egentlige" skolearbeidet. For en elev med PDA er særinteressene derimot livsviktige verktøy for å regulere nervesystemet. Fordi hverdagen er full av krav som tapper hjernen for signalstoffet dopamin, gir særinteressen barnet 100 % kontroll, noe som gir påfyll av dopamin og døyver angsten. Når eleven er i "flyt-sonen" med interessen sin, befinner de seg i en "grønn sone" av trygghet – og det er kun i denne trygge sonen at de er i stand til å utvikle nye ferdigheter og lære.
2. Bruk interessen som selve pensumet (aldri som belønning)
En vanlig fallgruve er å bruke særinteressen som en belønning: "Hvis du gjør disse matteoppgavene først, kan du spille Minecraft etterpå". For en PDA-elev fungerer dette mot sin hensikt. Det gjør oppgaven til et enda tyngre krav, samtidig som læreren holder tilbake barnets viktigste verktøy for selvregulering. En dyktig lærer bruker i stedet særinteressen som selve inngangsporten og motoren i undervisningen.
- Flett det inn: Hvis barnet er intenst opptatt av dinosaurer, kan man lære matte ved å beregne vekten av en Diplodocus, og lære geografi ved å se på kontinentaldriften i Jura-tiden.
- Bruk digitale verdener: Hvis interessen er Minecraft eller Dungeons & Dragons, bruk disse universene for problemløsning, lesing og skriving. Ved å flette læringen inn i interessen, nøytraliseres barnets følelse av at læreren "krever" noe kjedelig og truende.
3. "Strewing" (strøing) for å skape nysgjerrighet
Strewing er en teknikk der læreren legger interessante ting i elevens vei, helt uten å kommentere dem eller be eleven om å gjøre noe med dem. Skolen kan for eksempel la en spennende faktabok ligge åpen på pulten, sette frem et halvferdig Lego-prosjekt eller la en dokumentar om elevens interesse stå på pause på en skjerm. Ved at læreren forholder seg "usynlig" og unngår å si "Se her, skal vi gjøre dette?", forsvinner det sosiale forventningspresset. Eleven kan da oppdage læringen selv og utforske den av egen, trygg fri vilje.
4. Bruk rollespill for å "ufarliggjøre" læringen
Mange barn med PDA har en utrolig rik fantasi og er veldig komfortable med å gå inn i roller. Hvis barnet ikke klarer å delta som seg selv (fordi det innebærer krav), kan de kanskje klare oppgaven perfekt hvis de får være "Professor Vitenskap" eller en annen karakter. Hvis selve læringskravet kommer via en karakter eller en lek i stedet for direkte fra læreren, kan man omgå unnvikelsesangsten fullstendig.
5. Lær av eleven (undrende posisjon)
I stedet for å undervise ovenfra og ned, kan læreren tre inn i elevens verden som en nysgjerrig og likeverdig partner. Hvis eleven snakker om interessen sin, kan læreren bruke deklarativ kommunikasjon og si: "Å, dette vet jeg ikke så mye om. Skal vi slå det opp sammen?". Dette fjerner maktubalansen, bygger dyp tillit, og inviterer eleven til en delt læringsprosess hvor de føler seg kompetente og i kontroll. Kort oppsummert betyr dette at skolen må tilpasse innholdet til det som naturlig tenner en gnist i eleven, fremfor å kreve at eleven skal tilpasse seg et fastsatt pensum. Når læringen skjer på elevens premisser og gjennom deres interesser, forsvinner "nei-et" i møte med læreren.